Jeg har altså hørt denne romanen på lydbok, lest av forfatteren selv. For oss som har hørt Vigdis Hjorth snakke, så vet vi at det kommer på inn- og utpust. Engasjerende og vital. Rampete men allikevel sofistikert.
Ja det skal jeg si deg. Der sto jeg med snøskuffen klar til å rydde innkjørselen og hadde allerede ryddet plass i hodet til en lesestund med Vigdis Hjorth. Jeg har aldri måka så fort! Strevde med å holde tempo oppe for å matche tempo i boka. En forrykende opplevelse, både i snøføyka og i romanen. Snøskuffen og Vigdis i skarp konkurranse. Vigdis vant!
Ingen andre kunne ha lest den, jeg gråt da den var over, andpusten både i kropp og sjel. Lytt til den!
